Jeg ble veldig overrrasket da jeg fikk forespørselen om å være med i et internasjonalt team fra Gideon som skulle til India for å dele ut testamenter.
Men etter å ha fått godkjenning og velsignelse fra kona, og lagt dette frem for Herren i bønn, kunne jeg svare ja på forespørselen.Visum og vaksinasjoner ble raskt ordnet.
Avreisedagen kom og først var det buss til Flesland, så fly til Frankfurt hvor jeg møtte gideonbrødre fra USA og Finland.Etter 8 1/2 time i en Jumbojet med 350 passasjerer, kom vi frem til Chennai i syd-øst India.

Der fikk vi en varm velkomst av de lokale gideonbrødrene. Vi kjente med en gang dette fellesskapet som vi skulle merke under hele oppholdet i India. Vi hadde noe felles, noe som bandt oss sammen,- vi hadde den samme Frelser, Forsoner og Gjenløser. Sammen priste vi Herren for at vi skulle få være hans barn av bare nåde.

Dagen etter, lørdag, var det planleggingsdag.
Søndag ble vi fordelt på 14-15 kirker i byen, til og med være med å presentere Gideon. Kollektene gikk da til Gideons arbeid med bibelspredning. Vi fikk hilse på mange herlige mennesker i de forskjellige menighetene og det var tydelig at vårt besøk ble satt pris på.
Så kom mandagen og første utdelingsdag på skolene. Vi var 32 gideonitter fra 10 land og nå ble vi delt i 14 grupper hvor hver fikk med en lokal gideonitt samt bil og sjåfør.

Trafikken i byene i India er enorm. Det kjøres veldig agresivt og alle tutet på alle, så det ble et veldig brokete trafikkmønster med et høyt lydnivå. Det kunne ta fra en halv til to timer hver veg til den skolen vi skulle til. Jeg må innrømme at de første dagene hadde jeg hjertet langt opp i halsen flere ganger. Jeg var sikker på at nå ble det kollisjon. Men vi hadde lagt alt Herrens hender og han bevarte oss hele vegen.

Selve skoleutdelingene fulgte et nokså fast mønster. Først var det å finne rektors kontor, så få frem vårt ønske om å få dele ut gratis testamenter til alle elever og studenter. Deretter få organisert utdelingen på en best mulig måte. Det kom selvsagt an på hvor stor skolen var, og det kunne variere fra et par hundre, til opp til 2.750 var den største jeg var med på utdeling ved.

Det var så godt å se hvor glade og takknemlige de fleste elevene og studentene ble etter å få ta imot sitt eget testamente, enten det var på engelsk, tamil eller hindi.
På en skoleutdeling en dag, etter at vi hadde delt ut til alle elevene, kom det bort til meg en jente på ca. 13-14 år. Hun stoppet rett framfor meg, så meg inn i øynene og spurte på engelsk: «Kan du be for meg?»
Så tok hun av seg sandalene, tok sjalet sitt over hodet, bøyde hodet og foldet hendene. Ja,- dette ble for meg et hellig øyeblikk. Tenk at jeg skulle få nedbe Guds rike velsignelse over denne lille vevre skikkelsen. For meg en stor opplevelse.

Dagene gikk fort og vi var stadig på farten til skoler, høyskoler og universiteter. Vi var på pensjonater, hoteller, sykehus og i ungdomsfengsler. Mange steder vi kom, var det ønske om forbønn. Særlig på sykehusene fikk vi bedt med mange.
På sykehusene var nok standarden en annen enn det vi var vant med i Norge. På avdelingene var det allminnelig med 48 senger på hvert rom. Vi fikk fri adgang til å gå fra seng til seng og dele ut testamenter.
Det første belegget jeg observerte, var på fødeavdelingen på et sykehus. Der var alle 48 senger opptatt og i flere senger lå det to damer anføttes og noen av dem lå med tilførsel intravenøst. Det var ikke skille mellom føde og barselavdeling, så her lå noen med sterke fødselsveer, andre hadde nettopp fått en baby og andre igjen var nær forestående.
Pasientene måtte ha med pårørende som kunne gi dem mat, for det kom mattralle ute på gangen og der måtte de pårørende stille seg i kø med sitt blikkspann for å få mat til sin pasient.
Til tross for disse enkle forhold, så virket alle glade og fornøyde, det var slik det skulle være og da var de selvsagt ikke vant til noe annet. Men du verden så rikt det var for oss som kom utenfra å få legge hendene på de som ønsket det og nedbe Herrens velsignelse over deres liv. Vi er alle skapt i Guds bilde og er alle hans evighetsvandrere. Da var det så godt og trygt å få legge hverandre i Jesu hender og stole på ham.

Tiden gikk så fort og snart var den første uka gått. Den siste kvelden i Chennai var pastorene i de forskjellige menighetene invitert til pastormiddag. De fleste pastorene hadde med seg sine fruer og de kom i sine fargerike festkledninger. Vi fikk en hyggelig prat med flere av dem. Neste dag gikk turen til Delhi og flytiden dit var 2 1/2 time.

Det var sol og nydelig vær, så det var fint og sitte ved vinduet og se det indiske landskapet passere under oss. Vi merket at jo nærmere vi kom til Delhi, jo grønnere og frodigere ble det. Delhi ligger høyere over havet enn Chennai, som er en havneby. Det var tydelig at det var nedbør i Delhi, som er Indias hovedstad.
Her ligger alle ambassadene og jeg fikk anldening til å besøke den norske ambassaden hvor jeg og min finske venn ble invitert inn til ambassadøren til en hyggelig prat. Vi fikk stilt ambassadebilen til disposisjon da vi skulle videre til den finske ambassaden.

Det er store og godt utbygde veganlegg over alt, med mange rundkjøringer og trafikkmaskiner. Kollektivtrafikken er godt utbygd og de har et godt jernbanenett. De har metro og undergrunnsbane, samt et godt bussnett, der vi kunne se opp til 8 busser kjøre etter hverandre hver veg.

Men til tross for alt dette, så er trafikken så fenomenal at det må oppleves for virkelig å fatte hvor intenst alt er. Inne i bykjernen er det et display over alle trafikklys som viser hvor mange sekunder det er igjen før det går over fra rødt til grønt og motsatt. Dette var til stor hjelp for tiggerne. Da visste de hvor lang tid de hadde til å gå fra bil til bil og be om en skjerv.
Særlig var det flere unge mødre med barn på armen som tjente til livets opphold på denne måten.

Søndagen i Delhi var vi først i forskjellige menigheter, men etterpå hadde de lokale gideonittene skaffet en buss og nå skulle vi få se severdigheter i Delhi. Først kjørte vi til det store monumentet som er symbolet på India.
På plenen utenfor dette svære monumentet hadde vi en herlig bønnestund. Vi stod i ring, holdt hverandre i hendene og la India og alle de kristne femfor Herren. Vi ba også for alle de testamentene vi hadde delt ut i Chennai og de vi skulle dele ut i Delhi. Ja, disse bønnestundene var alltid like rike og velsignede å få være med på.
Så kjørte vi videre til parlamentsbygningen, presidentpalasset, foskjellige forsvarsenheter osv. Vi fikk også se et nytt tempel som var formet som en blomst som åpner seg,- imponerende arkitektur.

Så gikk den siste uka med utdelinger på sykehus, skoler, på sterkt traffikerte steder og over alt ble Guds ord tatt godt i mot.

På en av turene til Delhi ble vi stoppet av trafikkpolitiet. De hadde en mann som måtte til en mindre provins som vi kom til å passere. Ja, vi tok mannen med oss og den lokale gideonitten snakket samme språk som haikeren vår. Gideonitten ga den fremmede et testamente og begynte med en gang å forkynne evangeliet for ham. Han haiket med oss ca. en halv time og ansiktet hans lyste mer og mer opp. Det var en meget takknemlig haiker som gikk av bilen da vi var fremme dit han skulle.

Snart var siste uka til ende og også her i Delhi ble det invitert til bankett for de kristne pastorene i byen. Vi ble en riktig stor forsamling denne kvelden og dette fellesskapet vi hadde hatt disse 14 dagene, med gideonbrødre fra alle kanter av verden, vil stå for meg som noe av det rikeste jeg har opplevet.

Turen tilbake til Norge gikk helt etter alle oppsatte tidsplaner, så nå er jeg tilbake med mange gode og rike opplevelser fra tiden i India og er takknemlig for at jeg fikk denne anledningen.