Fra 10. til 17. mai arrangerte Gideon en bibel-blitz i Kiev i Ukraina. Utenom de lokale gideonitter deltok fem fra USA, en fra Sør Afrika og undertegnede fra Norge. Dennis Donnally fra USA var leder for bibel-blitsen. Elles var det med to fra Latvia.

For meg som ikke hadde deltatt på slikt oppdrag, eller vært i Ukraina tidligere vart dette en uforglemmelig opplevelse som i ettertid vil leve i minnet som den store opplevelse i livet.

De inntrykk som sitter sterkest igjen er: Byen Kiev. - En gudstjeneste - Utdeling av testamenter. - Møte med de ukrainske kristne.

I Kiev bor det flere millioner mennesker. En vakker by med den store, flotte elven Dnepr som deler byen i to. Gamlebyen med sine store monumentale bygninger ligg på vestsiden av elven. Her er det veldig fint med mye store trær og parker og på denne tiden var det grønt overalt. Kastanjetrea, som er Ukrainas nasjonal-tre, sto i blom over heile byen.
De aller fleste i Kiev bor i blokkleiligheter, og den østlige delen av byen består mye av høyblokker på 15-30 etasjer.
Byen hadde veldig stor trafikk og den sto til tider stille. En burde helst ha gode nerver for å kjøre i denne trafikken, for mange respekterte ikke trafikkreglene og kjørte etter sine egne regler.
teamet som jeg var med i besto av Oleg, som ledet teamet, Sasha, sjåføren, Oksana, tolk, og meg.
Vi vart tildelt en liten kirke der vi skulle være med på gudstjeneste om søndagen. (Dagen etter at vi ankom.)
Gudstjenesten startet kl. 09.30. Dette var en liten menighet og kirken var liten. Ca. 40 personer av alle aldrer var samlet.
Gudstjenesten hadde mer preg av et bedehusmøte enn en gudstjeneste her i Norge, men en del ting var annerledes. Mellom annet var det to avdelinger med bønn. Da enten knelte en, eller så sto en. Og det var to-tre fra forsamlingen som ba hver gang. En eldre kvinne les et dikt. Trolig skrevet av henne selv.
Jeg hadde en hilsen fra Gideon, som bl.a. hadde med tre vitnesbyrd om hva et nytestamente kan utrette i et menneske sitt liv. Oleg hadde også et innlegg og informerte mer om Gideon. Sasha sang solo.

Elles var den unisone salmesang veldig flott og kraftig. Den ble akkompagnert av en ungdom på piano.

Det vart tatt opp offer til Gideon.

Etter gudstjenesten kunne de som ønsket det stoppe igjen, og då ble det lest fra Bibelen og det ble samtalt litt om det en hadde lest.
Til slutt vart det servert lunsj. Det var trolig i anledning vårt besøk. Då fekk vi servert en kjøttsuppe med brød til, pølse og potetstappe og tilslutt te og kjeks.

Mandag, kl. 06.00 startet vi tilreisende gideonitter med bibellesning og bønn på Dennis sitt rom. Og slik startet vi hver dag resten av uken.
Kl. 07.00 var vi klare til kjøre ut. Vårt team hadde fått en liste over skoler vi skulle besøke. Det viste seg at besøk ikke var avtalt på forhand, og det var vanskelig å få adgang til skolene vi besøkte. Det endte ofte med at en skulle komme igjen senere når spørsmålet var behandlet av rette vedkommende, eller at en kunne stå utenfor porten til skolen enten ved skolens start om morgenen eller etter endt skoletid.

På den måten vart det mye kjøring fra og til og dårlig utnyttelse av tiden. På noen steder der vi stod utenfor skolen vart vi anmodet om å fjerne oss.
Jeg tror gjerne at dette var uventet at situasjonen var slik her i Kiev, da det hadde vært åpnere tidligere.
Vårt team kom inn på en skole i Kiev og det var en Unesco-skole. Om de andre teamene var heldigere har jeg ikke full oversikt over, men generelt oppfattet jeg at de hadde samme problemene.

På denne måten gikk de tre første dagene. Det vart derfor en stor oppmuntring da vi fikk avtale med et hotell om leveranse av 500 testamenter.

På torsdagen sto vi utenfor to universitetsbygninger og delte ut til studenter som kom og gikk. Her gikk også mange andre også forbi, og der fikk vi delt ut mange testamenter både til unge og eldre. Folk stanset opp og samtalte og ba om forbønn for konkrete ting de var opptatt av. I en slik situasjon skulle en ha kunnet landets språk, så det ble Oktana (tolken min) som måtte føre samtale med de som ønsket det. Hun var flink til dette og følte det meningsfylt å snakke med folk og gi dem Guds ord.

Da vi sto her kom en mann til meg og sa at han var veldig glad for å se folk fra Gideon stå der å dele ut Guds ord, og han ville dele et vitnesbyrd med oss:

I 1991 vart han lagt inn på et sykehus med en alvorlig sykdom, og det ble klart for han at dette kunne bli slutten. Men en dag kom det menn fra Gideon og delte ut nytestamenter på rommene. Han leste da Jesu liknelse om en mann som hadde et fikentre, Luk. 13. 6-9. Mannen kom og fann ikke frukt på treet, og det var 3je året uten frukt. Mannen ba gartneren om å hogge ned treet.

Denne lignelsen ble så alvorlig for den syke, for han følte at dette var han selv det handlet om som var likt et tre uten frukt som sto i fare for å bli hugget ned.. Han søkte derfor den frelse som han elles kunne lese om i testamentet og hadde siden da levd som en kristen.
Vi ble svært glade over å høre dette vitnesbyrd og ønsket han Guds rike velsignelse videre i livet.

Siste dagen kjørte vi til en annen by vest for Kiev, ca. 1,5 times kjøring. Vi kjørte da til en baptistkirke der vi møtte lokale gideonitter og la planer for skolebesøk.

I denne byen bodde familien som er vist på et av bildene. Far som var ingeniør var gideonitt, mor Vallentina var auxiliary, sønnen var også gideonitt og formann i gideon-avdelingen der i byen. En avdeling som var veldriven. Datter, Lena var tolk. Vallentina vart med oss denne dagen i stedet for Oleg.

I denne byen fikk vi komme inn på skolene og det var svært gildt og få komme inn i klasserommene å dele ut testamenter til de unge. Fram til lunsj, da vi sluttet av, hadde vi delt ut ca. 3000 testamenter.

Totalt ble det utdelt 71 334 testamenter under hele bibelblitsen.

Å få være sammen med lokale kristne brødre og søstrer disse dagene i Ukraina var svært gildt. Den omsorg og oppmerksomhet som ble vist meg under besøket har jeg aldri opplevd før og får neppe oppleve det senere heller.

Selv om jeg ikke kunne kommunisere med alle fikk jeg inntrykk av at de åtte en levende og ekte gudstro og et godt bønneliv. Mange bønner ble bedt i bilen framfor hvert skolebesøk og det gikk på omgang mellom oss fire i bilen. Oksana fortalte at hjemme i deres familie hadde de andakt morgen og kveld, og barna på 3, 7 og 11,5 år knelte sammen med foreldrene i bønn.

Etter skoleutdelingen den siste dagen var vi en av byens kirker og hadde lunsj. Her fikk jeg hilse på Boris som hadde vært soldat i Afghanistan på åttitallet. Det var før han vart en kristen. Han var interessert i militære spørsmål og ville gjerne samtale om det og elles andre ting.
På veggen der vi spiste lunsj hang det en samling små bilder som søndagskolebarna hadde brodert. Jeg ble spurt om hvilket jeg syntes var det fineste. Da jeg pekte på et av de mange, gikk de og tok det ned av veggen og ga det til meg. Jeg ble svært glad for denne gave, og bildet heng nå på veggen i vår stue her hjemme.

Etter lunsj vart vi invitert hjem til Vallentina som gjerne ville vise oss hjemmet deres, den store hagen og det nye huset som var under oppføring. Etter det jeg forsto gjorde de alt arbeidet med det nye huset selv, og det hadde pågått i 4,5 år og det var langt fra ferdig ennå.

Vallentina serverte oss alle te og søte kaker ved kjøkkenbordet. Hun og mannen hadde hørt evangeliet i Tyskland. Hjemme i Ukraina som da var kommunistisk var det ikke noen i deres krets som våget å snakke om sin gudstro. Det var et tabuemne for en visste ikke hva innstilling folk hadde til kristen tro og hva følger det kunne få dersom en var åpen sin tro.

Etter dette var det å kjørte tilbake til hotellet. Her var det da å ta farvel med mine venner i teamet og motta gaver som takk for godt samarbeid gjennom uka. Det var svært vemodig å måtte ta farvel med disse gilde personene. Dagen etter, 17. mai, var det å starte hjemreise.